Om å ikke selge skinnet før bjørnen er skutt

Denne uken har jeg tenkt å dele noen av mine erfaringer med to ulike prosjekter jeg jobber mye med, og som nå skal konseptualiseres og finansieres – Seniorressursen og Nettverkskreditt. Hvordan er veien frem? Hvordan går vi fra ide/prosjekt til pilotprosjekt/permanent drift? Løsningen eller veien frem er ulik for disse to, fordi utgangspunktet er ulikt. Men målet er det samme – nasjonal spredning!

Må innta gode lunsjer innimellom arbeidet, her på Strøm. Foto: Cecilie Kult

For Nettverkskreditts del får vi hjelp av Telemarksforskning med strategiske råd for videreføring over i en ny regional ordning og der det skal vurderes om ordningen skal gjøres nasjonal . Telemarksforskning er vår uhildede stemme som peker på verdien og nytten av å ta med seg det beste fra den gamle ordningen og behovet for videreføringen, inn i en ny kvinnesatsing. Vi har fått med oss Telemark Fylkeskommune på å invitere til en samling for andre tidligere/eksisterende nettverkskredittordninger rundt om i landet, sentrale krefter i virkemiddelapparatet, ulike fylkeskommuner og forsøker også å få med oss departementer. Vi fordeler invitasjoner og ringelister  og satser på godt oppmøte den 11.11. kl.11 på Gardemoen. Resultatet av dette håper vi vil bli et styrket engasjement for kvinnerettet entreprenørskap og entusiasme for vårt forslag til ny modell i Telemark. Vi håper også på å knytte bånd til andre regioner med liknede ambisjoner og få til en pilot i flere fylker. Men når dette er sagt, så forventer vi ikke at beslutninger tas på dette dialogmøtet. Nei, som vi har skrevet i invitasjonen: samtalene på dialogmøtet vil være uforpliktende, og det vil ikke bli foretatt noen beslutninger som vil binde deltakerne. Det gjenstår med andre ord ganske mye oppfølgingsarbeid etter møtet, før vi kan slå i bordet med et pilotprosjekt.

I Seniorressursen går vi nå mer skrittvis til verks – kommune- og regionsvis. Vi skal spre ordningen ut i Telemark, men merker sterkere og sterkere interesse fra andre fylker også. Spørsmålet er; hva gjør vi med det og hvordan løser vi det? Vi bør vel smi mens jernet er varmt om vi mener at denne ordningen også er noe for flere fylker? Det mener vi selvfølgelig, for vi ser at Seniorressursen lever opp til sine målsetninger; styrke kulturbedrifter gjennom mentorstøtte og bruker mentorer på en meningsfylt og inkluderende måte. Vi ser samtidig at innsalgsarbeid koster og kanskje går på bekostning av annet arbeid. Dermed er det noen som må gå inn å satse på denne biten – hvem denne noen er vet vi ikke ennå. Men vi håper på Kulturrådet og venter spent på svar på søknad i desember. Etter et møte med en kultursjef i en kommune utenfor Telemark, ble det enda tydeligere for meg, det er egentlig bare å rulle det ut. Vi trenger ikke noe pilotprosjekt med flere fylker vi har jo gjennomført dette i Telemark. Spørsmålet er hva det vil koste for de kommunene/fylkene som vil være med? Spørsmålet for oss videre nå er hvordan vi kan selge dette inn for alle kommuner som vil være med? Skal vi reise rundt eller skal vi finne et koordinerende organ som kan være med på å spre dette for oss? Her og nå tenker jeg at svaret kanskje er; begge deler.