Bare bok gjør ingen klok

I barndoms- og ungdomsårene slukte jeg bøker, jeg ga meg i kast med en del av ganske tunge romaner gjerne fra såkalte klassiske forfattere og utviklet etter hvert en litt sær interesse for norrøn og gresk mytologi. Det gikk til og med så langt at jeg i et intervju med avisen Varden i forbindelse med en skoleoppstartreportasje, kom i skade for å fortelle om denne interessen og der overskriften på artikkelen ble «Jeg elsker gamle guder» etterfulgt av et pubertalt bide av undertegnede. Det gikk ikke u påaktet hen og jeg fikk en noe uønsket oppmerksomhet rundt dette i mitt debutår på ungdomskolen. 

Typisk bilde fra kjøretur til, fra og mellom møter!
 

I de siste tiårene har det blitt alt for lite med skjønnlitterær lesing, jeg har hatt nok med å holde meg oppdatert innenfor mitt fagfelt. Men her for noen uker siden fikk jeg låne en lydbok fra en god samarbeidspartner som kjenner meg og som sa at denne her burde jeg bare høre på. Det var Fyrsten av Henrik Langeland. Jeg husket tilbake for noen år siden at jeg hadde lest forløperen Wonderboy og likt den, men ikke at den hadde etterlatt seg så voldsomme inntrykk.  Men nå altså Fyrsten, som jeg hørte i på hele forrige uke og uken før det i bilen til og fra møter på Notodden, Oslo, Gardermoen, Rjukan, Sande og Porsgrunn. 10 cd-er er nå unnagjort og selv om jeg ikke vil innse det så er lydboken slutt. Jeg har latt med fascinere av hovedpersonen Christian von der Hall, funnet realistiske situasjonsbeskrivelser og humret over gjenkjennbare personlighetstyper som dukker opp i min jobbhverdag. Fremover skal jeg fortsette med å slå to fluer i et smekk med skjønnlitterært innputt på kjøreturene til, fra og mellom møter fremover.